Arne Ivar Mikalsen
Av Arne Ivar Mikalsen, fylkesråd for samfunn, kultur og miljø
Da Norsk bibliotektransport AS gikk konkurs i midten av april, ble det raskt snakket om krise i bibliotek‑Norge. For mange bibliotek i Sør‑Norge var situasjonen akutt, fordi en etablert og rimelig transportordning brått forsvant. For bibliotekene i Nord‑Norge var situasjonen derimot altfor kjent. Her har vi i årevis hatt dårligere tilgang til fysiske bibliotekmaterialer enn resten av landet – ikke fordi behovet er mindre, men fordi vi aldri har hatt samme transportordning som i sør.
Lik tilgang til kunnskap er et grunnleggende demokratisk prinsipp. Likevel avgjøres nordmenns tilgang til bøker og andre bibliotektjenester i dag i høy grad av geografi og logistikk.
Fjernlån er biblioteksektorens viktigste sikkerhetsnett. Når et bibliotek ikke har en bok selv, kan den lånes inn fra et annet. Slik kompenseres det for små samlinger og begrensede innkjøpsbudsjetter, og slik kan bibliotekene tilby et langt bredere og mer likeverdig tilbud enn det hver enkelt kommune kunne klart alene. Ordningen fungerer – der den brukes. Men fjernlån er ikke gratis, og økonomien setter i praksis grenser for hvor mye ordningen kan benyttes.
I store deler av landet har bibliotekene hatt transportordninger med fast, årlig pris. Det har gjort fjernlån forutsigbart, arbeidsbesparende og rimelig, og har gitt bibliotekene frihet til å tilby litteratur uten å måtte vurdere kostnaden ved hver eneste forsendelse. Da Norsk bibliotektransport AS gikk konkurs, forsvant denne forutsigbarheten over natten. Mange bibliotek i Sør‑Norge fikk dermed erfare det som lenge har vært hverdagen i nord: at fjernlån rett og slett blir for dyrt å bruke.
For bibliotekene i Nordland, Troms og Finnmark er situasjonen velkjent. Vi har aldri hatt en felles transportordning for bibliotekmateriale. Hver bok som sendes nord for Trøndelag må gå som ordinær post, og kostnadene øker for hver eneste bok. I sør har faste kostnader virket stimulerende på fjernlånet, fordi det koster like mye å sende mange bøker som få. I Nord‑Norge er situasjonen det motsatte: færre fjernlån, lengre ventetid for bibliotekbrukere. I tillegg må ansatte bruke verdifull tid på pakking og logistikk fremfor publikumsrettet og faglig arbeid.
Konkursen i Norsk bibliotektransport AS fikk stor medieoppmerksomhet og reiste viktige kulturpolitiske spørsmål. Det var både nødvendig og riktig. Samtidig bør situasjonen brukes til å rette opp en gammel skjevhet. Dette handler ikke bare om en akutt krise i sør, men om en langvarig strukturell ulikhet i bibliotek‑Norge. Nord‑Norge har stått uten en fungerende transportordning i årevis, fordi regionen mangler ressurser til å bære kostnadene alene over store avstander.
Tiden er derfor overmoden for å utforme en ny, nasjonal løsning. Å fortsette som i dag er å akseptere et todelt bibliotektilbud, der tilgangen til litteratur og kunnskap varierer etter hvor i landet du bor.
Kunnskap skal ikke koste mer fordi du bor i nord. For å sitere Grunnloven: Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Da må staten også ta ansvar for bokas reise – også nord for Nordlandsporten.
