I 1431 seilte en mann fra Kreta med kurs for Flandern. Mannen var en adelsmann og handelsmann ved navn Pietro Querini.
Under reisen ble skipet hans fanget i en voldsom storm, som førte dem langt ut av kurs. Etter å ha forlist i Nordsjøen, strandet Querini og hans mannskap på en ubebodd øy nær Røst i Lofoten.
Etter nesten en måned alene på øya, ble Querini og mannskapet oppdaget av lokale fiskere, som tok dem med til Røstlandet. Her ble de møtt med en enestående gjestfrihet.
Samfunnet på Røst, bestående av 120 sjeler, tok imot de forkomne sjømennene med åpne armer, og delte villig sitt hjem og sine ressurser med dem.
Querini beskriver det lokale samfunnet som troende og ydmyke kristne, som levde av fiskeri i et område hvor ingen korn vokste. Han forteller om deres fangst av stokkfisk og kveite, og hvordan de tørker og tilbereder fisken.
Dette møtet ed Røst-samfunnet hvor de overlevende ble værende i tre måneder, utgjør klimakset i Querinis beretning.
Beretningen gir et verdifullt innblikk i livet i et nordnorsk kystsamfunn i middelalderen, og fremhever de varme og inkluderende verdiene som preget Røst-samfunnet.
Querinis opplevelser på Røst er et tidlig eksempel på kulturell utveksling og gjestfrihet, som fortsatt resonnerer i dagens samfunn.
