«Det nye nord» nærmer seg. Hva er det? spør du kanskje. Helse Nord sin plan for organiseringen av helsetjenesten? UiT sin pressemelding om utdanning i landsdelen? NHOs konferanse om framtidens næringsliv i nord?
Nei, det er faktisk en konsert som går av stabelen rett før påske i Bodø. Pål Moddi Knutsen har i samarbeid med Nordland fylkesbibliotek sendt oss, en hel gjeng komponister, artister og tekstforfattere ut på ekskursjon i Nordland og Troms og sagt: Skap noe! Noe som kan presenteres under overskriften Det nye nord.
Jeg er altså en av disse. Og det er fint at ikke bare byråkrater, politikere eller næringslivsaktører snakker om vår felles samtid og framtid. Vi har jo lett for å forestille oss Det Nye som noe fysisk, noe vi kan ta på. Jeg har vært en uke på Hamarøy og sett det nye visningssenteret for havbruk på Fiskebøl, jeg har gått med hjelm inne på TQS fabrikk på Drag for utvinning av ultra-ren kvarts, jeg har sett bygningen til det lulesamiske senteret på Árran. Og i Narvik sittet i skybaren på det nokså nye Scandic- hotellet.
Da min mor vokste opp i malmbyen, var yankee ordet for det nye, det stilige og moteriktige.
«Den boksa va jænki» kunne hun si, da mente hun kul.
Men Det Nye kan jo like godt være det som endrer seg inni oss, følelser og tanker. Og sjelen vår, er den å spore i de nye bygningene og næringsparkene vi produserer her i landsdelen? For de er utelukkende firkantede og konkurrerer om å ha mest mulig glass i fasaden. Er vi nordlendinger sånn nå? Firkantede og åpen for innsyn over alt? Uten sans for usaklige detaljer, unyttig pynt, farger, digresjoner? Jeg håper ikke det.
For min del har kanskje det nye i nord vært at jeg har fått et nytt blikk på landsdelen etter at jeg flyttet hit igjen i voksen alder. At man ser noe som har vært der lenge med nye øyne.
Feiringen av samefolkets nasjonaldag i Harstad har forandret min oppfatning
Og hvorfor en familievenn i barndommen var så rasende på reinsdyrene som kom ned til bygda om våren. Det har i ettertid vist seg at hun selv var av samisk familie, men satt bort som barn. Dette er også det nye nord, å få øye på det ufortalte og skammen som har gått i arv fra generasjon til generasjon.
Et annet blikk på landsdelen har jeg også fått gjennom at vi har bosatt oss i en liten bygd, nærmere havet. I morges var jeg oppe klokken seks og så ut av vinduet ned mot støa. Der holdt otermor med to barn på og svømte med halene som ror før de dykket og ble borte. Og det så lenge at jeg tenkte: aldri kommer de tilbake. Men så, plopp, var de der igjen på et helt annet sted i synsfeltet, som karakterer i en tegnefilm. For et syn! For en måte å bli hilst god morgen på en vanlig fredag! En scene fra urtiden, og allikevel helt plaskende, levende, ny!
Ved min side står farfar. Han lever ikke lenger, men jeg føler jeg også har hans blikk ved min side. Og jeg vet nok hva han hadde tenkt: Disse må skytes! Før de går og forsyner seg av tørrfisken eller hønsegården.
Våre blikk på verden rundt oss forandrer seg hele tiden. Jeg har aldri måttet leve av det håndsnøret og småbåten har kastet av seg, som mine besteforeldre måtte. Kjøleskapet mitt er fylt opp av varer brakt hit av store vogntog fra sør. Jeg er i den luksuriøse posisjon at jeg kan glede meg over dyrelivet fra orkesterplass uten frykt for at maten min skal tas fra meg.
Og ja, dette mener jeg er ekte luksus.
Og nettopp i våres tid hvor vi begynner å skjønne jordens begrensninger, burde vi være yderst takknemlige over at vi ennå kan nyte hva denne landsdelen har å by på. Det som fornyer seg selv.
Da jeg i fjor var på skriveopphold på Hamarøy, kjørte jeg meg en tur fra Oppeid til Skutvik. Siden jeg passerte Hamsuns barndomshjem, måtte jeg sette på lydboken med «Markens grøde» i bilen. Det var i slutten av august, og landskapet rundt meg var trafikkfarlig vakkert.
Og der la jeg merke til noe som karakteren Geisler sier mot slutten av romanen. Det er en liten tale til Sellanrå-familien, nybyggerne i marka.
Dere ser hver dag på nogen blå fjæld, det er ikke opfundne tingester, det er gamle fjæld, de står dypt nedsunkne i fortid; men dere har dem til kamerater. Dere går sammen med himlen og jorden og er ett med dem, er ett med dette vide og rotfestede. Dere behøver ikke sverd i hånden, dere går livet barhændt og barhodet midt i en stor venlighet. Se, der ligger naturen, den er din og dines. Mennesket og naturen bombarderer ikke hverandre, de gir hverandre ret, de konkurrerer ikke, kapløper ikke efter noget, de følges ad. Midt i dette går dere Sellanråfolk og er til. Fjældene, skogen, myrene, engene, himlen og stjærnerne- å det er ikke fattig og tilmålt, det er uten måte.
Jeg håper at det nye nord er et sted hvor mennesker og naturen gir hverandre rett.
Artistene fra prosjektet Det nye Nord samlet
